Blogg

Er det plass til mennesket i dagens ytringslandskap?

Jeg har lenge lurt på hvem som egentlig setter tonen i offentligheten. Hvem som bestemmer hva som er rett og galt. Hvem som får si noe – og hvem som tier. Det virker som om de som roper høyest, ofte er de som står lengst ut, enten til venstre eller til høyre. Og kanskje er det akkurat der utfordringen ligger.

Er det plass til mennesket i dagens ytringslandskap?

De som roper høyest, gjør det gjerne med stor skråsikkerhet. Verdensbildet er ferdig sydd, det trenger bare å dyttes på plass. Da blir det lite rom for undring, lite vilje til å se nyanser, og enda mindre til å innrømme at egne argumenter kanskje ikke holder. Når argumentene tar slutt, er det lettere å angripe enn å gå i dialog.

Samtidig sitter mange stille med tanker som stikker dypt. De har en grunnleggende forståelse av hva det vil si å være menneske, men de skriver ikke i kommentarfeltet og havner ikke i overskriftene. Ikke fordi de mangler noe å si, men kanskje fordi det ikke faller dem naturlig å rope. Kanskje fordi de vet hva det er verdt å lytte, se og forstå – før man snakker.

Jeg tror mange av disse menneskene har et roligere forhold til det å være til, både med seg selv og sammen med andre. De tåler at livet er sammensatt, uten å måtte plassere alt og alle i bokser. De trenger ikke å vinne diskusjoner. De har et indre kompass som er roligere, nesten stoisk – og derfor også mindre synlig.

Men hva skjer når samfunnet går i en retning der det ikke er plass til dette roligere menneskesynet? Når vi må sette merkelapp på folk for å forstå dem, og systemene vi selv har laget ikke rommer hele bredden av menneskelig erfaring?

Vi snakker ofte om diagnoser, uten å stille spørsmålet: Hvem har egentlig bestemt hva som er normalt? Er det noe galt med disse menneskene – eller er det systemet som ikke klarer å romme variasjonen i menneskelig natur? Har vi blitt så redde for det som er annerledes at vi heller kaller det feil enn å prøve å forstå det?

Jeg tror de som bærer en indre ro, som møter både opp- og nedturer med det samme rolige blikket, kunne hatt en viktig rolle i offentligheten. Ikke for å ta plass på samme måte som de høylytte, men for å være en motvekt. En påminnelse om at det går an å være menneske på flere måter. At styrke ikke handler om volum, men om innsikt og balanse.

Men da må kanskje også disse menneskene – de som helst ikke vil rope – reise seg og si noe. Mot sin egen vilje, mot sin egen natur. Ikke for å krangle, men for å veie opp. For å vise at verden kan forstås på andre måter enn gjennom ytterpunktene.

Og samtidig må jeg stille meg selv spørsmålet: Er det jeg som tar feil? Er tankene mine bare enda en ideologi, pakket inn i filosofi?

Kanskje. Men i så fall er det i det minste et forsøk på å se mennesket før systemet. På å lage rom for det som ligger imellom. For balanse, for mangfold, og for stillheten som en form for mot.