De som roper høyest, gjør det ofte med en viss skråsikkerhet – som om hele verdensbildet deres er ferdigsydd og bare trenger å dyttes på plass. Det er liten plass til undring, liten vilje til å se nyanser, og enda mindre til å innrømme at egne argumenter kanskje ikke alltid holder. Når man mangler motargumenter, er det lettere å gå til angrep enn å gå i dialog.
Samtidig sitter mange mennesker med dype refleksjoner og en grunnleggende forståelse av det å være menneske – i stillhet. De ytrer seg ikke i overskriftene eller kommentarfeltene. Ikke fordi de ikke har noe å si, men kanskje fordi det ikke føles naturlig å rope høyt. Kanskje fordi de kjenner på verdien av å lytte, observere og forstå – før man snakker.
Jeg tror mange av disse menneskene har et mer balansert forhold til det å eksistere – både i seg selv og sammen med andre. De forholder seg til kompleksiteten i livet uten å måtte plassere alt og alle i bokser. Uten behov for å vinne debatter. De har et slags indre kompass som er roligere, mer stoisk – og derfor også mindre synlig.
Men hva skjer da når samfunnet utvikler seg i en retning hvor det ikke er plass til dette roligere menneskesynet? Når vi må stemple folk for å forstå dem, og systemene vi har laget ikke omfavner hele spekteret av menneskelig erfaring?
Vi snakker ofte om diagnoser, uten å stille spørsmålet: Hvem har bestemt hva som er normalt? Er det egentlig disse menneskene det er noe «galt» med – eller er det systemet som ikke klarer å romme variasjonen i menneskelig natur? Har vi blitt så redde for det som er annerledes at vi heller kaller det feil, enn å forsøke å forstå?
Jeg tror mange som lever med en indre ro, en stoisk holdning til livets opp- og nedturer, kunne hatt en viktig rolle i offentligheten. Ikke for å ta plass på samme måte som de høylytte, men for å være et korrektiv. En påminnelse om at det går an å være menneske på flere måter. At styrke ikke nødvendigvis er volum, men innsikt og balanse.
Men for at det skal skje, må kanskje også disse menneskene – de som helst ikke vil rope – reise seg og si noe. Mot sin vilje, mot sin natur. Ikke for å krangle, men for å gi motvekt. For å vise at det finnes andre måter å forstå verden på enn gjennom ideologiske ytterpunkter.
Og samtidig må jeg stille meg selv spørsmålet: Er det jeg som tar feil? Er mine refleksjoner bare enda en ideologi – pakket inn i filosofi?
Kanskje. Men i så fall er det i hvert fall et forsøk på å forstå mennesket før systemet. Å skape rom for det som er mellom. For balanse, for mangfold, og for stillhet som en form for mot.