Jeg har selv kjent på verdien av å legge til rette fremfor å kontrollere. Som forelder opplever jeg at det ikke nødvendigvis er de strenge reglene som gjør barna i stand til å ta kloke valg, men snarere tryggheten, tilliten og nysgjerrigheten vi sammen dyrker. Det er når barna forstår hvorfor noe er viktig, og føler mestring i det, at de virkelig vokser. På mange måter er det ikke så ulikt hvordan mennesker og ideer trenger gode vekstvilkår for å blomstre.
Jeg ser på selskaper og entreprenører på samme måte. Vi trenger ikke flere regler som kveler skaperkraft. Vi trenger rammer som inspirerer. Som dyrker lysten til å bidra med noe ekte og godt. Tenk om vi kunne bygge fremtidens verdiskaping på de samme prinsippene vi bruker for å dyrke tillit hos barn: ved å vise vei, stille spørsmål, vekke nysgjerrighet, og belønne mestring.
For når vi gjør det, tror jeg vi finner frem til produkter og tjenester som føles naturlige – fordi de ER naturlige. De bygger på menneskelige og jordnære verdier. De får oss til å kjenne oss igjen, ikke bare som konsumenter eller brukere, men som mennesker. Mennesker med ansvar, evne til å velge, og kraft til å skape.
Vi mennesker bærer med oss ulik bakgrunn, kultur og tilhørighet. Vi er en del av noe større – av menneskeheten, av nasjonen, av byen, tettstedet, landsbyen, nabolaget, familien. Vi er enkeltindivider, men også et vi. Og akkurat som det finnes utallige arter av planter og dyr, finnes det også utallige måter å være menneske på. Ser vi det gjennom hage-metaforen, så er også hager forskjellige – formet av klima, jord, historie og omgivelser. Noen vokser vilt, andre er nøye stelt. Men alle streber mot det samme: å få det beste ut av det stedet de er plantet.
Problemet er at mange av de beste ideene faller mellom to stoler. Mellom innovasjon og byråkrati. Mellom driftige skaperes visjoner og systemets krav til dokumentasjon og struktur. Vi har laget en virkelighet hvor du må søke om å skape. Og noen ganger skal den som aldri har kjent på en ekte skapertrang vurdere om ideen din er verdt noe. Det er som å be en gartner som aldri har plantet selv om råd.
Jeg tror mange ideer som kunne vært til det bedre, aldri får vokse frem. Ikke fordi de ikke er gode. Men fordi de ikke passer inn i systemet som bestemmer hva som er «godt nok». Og det synes jeg er synd.
For det er ikke alle som kan skrive en god søknad. Men mange kan forandre verden.
Vi burde spurt oss selv oftere: Hvem bygger vi systemet for? Hvem fanger vi opp, og hvem slipper vi gjennom uten å vite det? Hva slags fremtid vil vi egentlig ha?
Jeg tror vi har mye å hente på å vende blikket tilbake til naturen. Til det som er ekte, det som spirer uten for mye styring. Naturen er ikke effektiv på papir. Men den er tålmodig. Og alt i den henger sammen.
I dag er vi låst til et system som forteller oss at frihet kommer gjennom økonomisk vekst. At verdien av en idé måles i avkastning. Men er det virkelig frihet å hele tiden jage mer? Eller kan det være frihet å føle at du bygger noe som betyr noe, sammen med andre, på ekte?
Så nei, jeg tror ikke veien videre bare handler om strengere regler. Jeg tror ikke det er det som får oss til å skape bedre. Jeg tror vi trenger mer rom, mer forståelse og flere som heier frem det som gjør godt, før det må bevises med tall.
Og ja, jeg vet at dette kanskje er en idealistisk tanke fra meg. En slags tro på menneskeheten som kanskje forventer mer enn det vi klarer å levere. For vi mennesker er forskjellige individer med ulike evner, egenskaper og mål. Men jeg tror også at mennesker på feil kurs kan korrigeres, ikke med flere lover og regler, men med riktig motivasjon. Derfor velger jeg å holde fast i disse tankene. I håp om en bedre fremtid. Ikke bare for oss som er her nå, men for de som kommer etter oss.
Og kanskje må vi også revurdere hva vi kaller ugress. For i en levende hage er det ofte de ville plantene som holder jorden sunn, trekker til seg bier og skaper balanse. Kanskje er det nettopp de ukontrollerte ideene og menneskene vi først ikke forstår, som viser seg å bære fremtidens løsninger.
For vi mennesker er ikke maskiner. Vi er mer som hager. Og hager trenger ikke mer kontroll. De trenger omsorg, jord som gir rom for vekst, og noen som ser at det spirer – selv når frøet er lite og uferdig.
Og kanskje må vi innse at ikke alt passer i en hage også. At noen ideer og livsformer trenger skogens frihet for å vokse. Skogen har ikke porter, men den har liv. Den er vill, uforutsigbar og rik på mangfold. Kanskje trenger vi begge deler – både hager og skog. Plasser for det som skal kultiveres, og plasser for det som får lov til å vokse vilt. Kanskje er det nettopp i møtet mellom det planlagte og det frie at fremtidens løsninger spirer frem.
Tenk om vi bygget fremtiden som en hage. Eller en skog. Hva kunne gro da?